Feeds:
Innlegg
Kommentarer

I dag børstet jeg endelig ut flokene fra russefeiringen ut av håret. Det tok lang tid. Omtrent 20 minutter.

Litt ironisk, med tanke på hvor kort ting egentlig varer. Og hvor lite tid det egentlig tok i forhold til hvor langt livet er. Det er 2.102.400  20 minutter i et liv. Hvor langt er da 20 minutter?

Omtrent nok til å

  • Høre 5 sanger av Amelíe fra Montmartre
  • Se en episode Scrubs
  • Stå opp fra sengen
  • Sykle til byen og tilbake fra Fløen
  • Skrive en novelle i et inspirert øyeblikk
  • Lese om dagens hendelser i avisen
  • Gråte over tapet på en skolekamerat
  • Skrive noen ord i minneboken hans
  • Føle seg som en hykler fordi man aldri egentlig utvekslet mer enn et par ord nede i kantinen
  • Klemme mamma

Blue lips

A little while

Blue veins

He wasn’t a child.

No one ever smiled.

Blue, the colour of our planet from far, far away.

God, this is all there is.

And it began to breathe.

No one heard.

Just followed.

And it began to breed

They chopped it down to

To be inslaved in the assembely lines

The most human colour.

Lips. Veins. From far, far away.

Lorem ipsum dolor sit amet, consectetuer adipiscing elit, sed diam nonummy nibh euismod tincidunt ut laoreet dolore magna aliquam erat volutpat. Ut wisi enim ad minim veniam, quis nostrud exerci tation ullamcorper suscipit lobortis nisl ut aliquip ex ea commodo consequat.

Duis autem vel eum iriure dolor in hendrerit in vulputate velit esse molestie consequat, vel illum dolore eu feugiat nulla facilisis at vero eros et accumsan et iusto odio dignissim qui blandit praesent luptatum zzril delenit augue duis dolore te feugait nulla facilisi. Nam liber tempor cum soluta nobis eleifend option congue nihil imperdiet doming id quod mazim placerat facer possim assum.

Typi non habent claritatem insitam; est usus legentis in iis qui facit eorum claritatem. Investigationes demonstraverunt lectores legere me lius quod ii legunt saepius. Claritas est etiam processus dynamicus, qui sequitur mutationem consuetudium lectorum. Mirum est notare quam littera gothica, quam nunc putamus parum claram, anteposuerit litterarum formas humanitatis per seacula quarta decima et quinta decima. Eodem modo typi, qui nunc nobis videntur parum clari, fiant sollemnes in futurum.

Nok en dag er over på SVs Landsmøte 2011. Jeg har spist meg mett på festmiddag og feiret SFs 50års-jubileum. Jeg har holdt innlegg foran alle SVerne på LM, deltat i debatten, og jeg har sett mange flinke SUere på talerstolen. Jeg har snakket om kvinnekamp.

Jeg har hørt flotte ord fra Kristin, fra Bård Vegard, og alle de andre fantastiske politikerne i dette partiet. Jeg har fått sladret, jeg har diskutert. Spist makelig lunsj har jeg også. Med dessert! All creds til arrangører!

Jeg har twitret om flotte innlegg i debattene og jeg har smakt tørrfisk fra Lofoten. Og hørt taler fra våre søsterpartier i Danmark og på Island. Jeg har hørt to band spille artig musikk, eg har ikkje klina med ein skalla mann. Jeg har sunget, jeg har danset, jeg har unnverget gnagsårkrise og mangel-på-strømpebukse-krise og jeg har hatt en utrolig dag.

Nok en dag på SVs Landsmøte er over. Nå er det bare seks timer til jeg skal opp igjen(takket være at vi skal skru klokken frem i natt!). Så da gjenstår det bare å si god natt!

Dette er mitt første innlegg noensinne på SVs Landsmøte i Lillestrøm 25-27 mars – 11.

Jeg er nestleder i Hordaland Sosislistisk Ungdom, og i fylkeslaget mitt så skaper vi hver dag små eller store forandringer. Vi skaper forandring gjennom å forme ny politikk, gjennom å bygge lokallag og gjennom å bygge medlemmer.

Men jeg føler aldri at jeg skaper større forandring enn når jeg bygger jenter. For jeg er instruktør i feministisk selvforsvarskurs og lærer jenter i lokallag og på skoler å slå tilbake. For i dagens Norge blir jenter begrenset av frykten for å bli utsatt for seksuell trakassering, frykten for å bli utsatt for overgrep. Vi får høre fra høyresiden at vi må kle på oss for å beskytte oss.’

Men jeg mener at gjennom å lære jenter å ta makten over sin egen kropp så gir vi jenter frihet! Frihet til å kle oss som vi vil, til å gå der vi vil, og ikke minst frihet fra frykt! Og vi gir jenter troen på seg selv og sin egen styrke.

For en stund siden fikk SU en mail. Det var fra en jente som hadde vært på feministisk selvforsvarskurs med SU. Hun fortalte om en hendelse hvor hun hadde blitt utsatt for et voldtektsforøk. Men på grunn av de tingene hun hadde lært på kurset vårt, så greide hun å beskytte sin egen kropp, hun forsvarte sin egen frihet, og på grunn av det hun hadde lært på kurset vårt så kom denne jenten unna en voldekt!

Denne hendelsen forandret hennes liv på den måten at hun nå kan gå på gaten aaleine og føle seg trygg, at hun kan gjøre det hun vil og føle seg sterk.

Takket være Audun Lysbakken og SV så kan jenter i den videregående skolen nå få samme følelse av trygghet.

Jeg er solt av å være en del av et parti som ikke bare former politikk, men også forandre folks liv. Med feministisk selvforsvarskurs i skolen kan en endre de urettferdige maktstrukturene i samfunnet fra bunnen. SU er en nedenifra og opp-organisasjon, og på samme måte kan vi skape et mer feministisk samfunn; Gjennom å jobbe MED kvinner, MED folk.

Så la oss fortsette å bygge sterke, trygge kvinner og handle for å forrandre. Og la oss gi oss selv en stor applaus for den forandringen vi skaper!

«Hele regionen er nå innenfor rekkevidde for fiendtlige angrep. I motsetning til situasjonen under krigen i 2009 har terrororganisasjonene nå store lagre av langtrekkende våpen, som også er mer dødelige. «

Dette påstår oberst Adam Zussman i det israelske forsvaret(IDF) til Haaretz. Uttalelsen kommer i sammenheng med den økte spenningen mellom Israel og det isolerte Gaza. I følge VG i dag kan talsmenn i IDF opplyse om at «palestinske grupper er i ferd med å øke sin militære kapasitet ved hjelp av avanserte raketter som smugles inn i området fra Iran«. En kan jo stille seg spørsmål om hvorvidt dette utgjør en faktisk trussel mot Israel, eller om «økt militær kapasitet» vil utgjøre en trussel for Gaza.

Under den 22 dager lange krigen i 2008 fikk en se hvor stor trussel den palestinske millitære kapasiteten utgjorde for Israel. 13 israelere blr drept, blant dem var 4 sivile. På palestinsk side var det rundt 1400 drepte. Mange av dem var sivile menn, kvinner og barn.

Når oberst Adam Zussman frykter at nye og mer teknologiske våpen i palestinske hender kan være mer dødelige, trenger ikke det å bety noe. Det en derimot burde tenke over er maktmisforholdet mellom palestinske opprørsgrupper og verdens femte største militærmakt. Tar en med i beregningen alle tidligere overtramp Israel har begått overfor det palestinske folk, og det er ikke reint få(!), finnes det ingen tvil om hvem det er som er trusselen her, hvem det er som er mest dødelig. Hvem bør være redd hvem?

I et intervju med Kristin Halvorsen i dagens Klassekampen sier hun at hun «har tro på at de rødgrønne kan vinne enda et valg som koalisjon i 2013». Okei, *hostkremtkark*. Første spørsmål som faller meg inn i hodet er: «Kristin, har du falt og slått deg?». Personer som utsettes for vold i nære relasjoner unnskylder seg med at «det blir bedre, han elsker meg innerst inne. Vi er egentlig en stor lykkelig familie».  Nei, Kristin, Jens kunne ikke brydd seg mindre.

Et annet spørmål er om vi i det hele tatt ønsker en fortsatt rødgrøn regjering i 2013. At vi fikk fortsette i regjering etter valget 2009 var et tegn på at folk ville gi oss en ny sjanse, en sjanse til å gjennomføre de løftene vi kom med i 2005. Men det ser dårlig ut. SV ligger på bånn på meningsmålingene, vi har ingen troverdighet og ingen slagkraft. Arbeiderpartiet tviholder på sin høyreorienterte linje, vårt mål om å «dra regjeringen til venstre» begynner å miste kraft.

Hva har SV så å tjene på i regjering vs. Hva vi har å tjene på gå? Vi vet allerede at vi kommer til å tape valget 2013, det betyr de fleste utenom Kristin, med mindre noe stort skjer i løpet av de neste årene. Det går lukt til helvette med SV, vi må gjøre noe for å redde vår egen ræv, gi fingeren til AP og si «Vi gidder ikke legge oss flate mer».

I regjering mister vi flere og flere stemmer, vi mister troverdighet og medlemmer. For å ta den tilbake trengs en liten revolusjon innad i partiet. For det første trengs det et lederskifte. Vi må skifte ut Kristin-bastionen med noe nytt, rødere. En leder som kan ta partiet ut av regjeringen på et taktisk riktig tidspunkt, sånn at vi kan redde noe troverdighet der. Kanskje i form av oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja-saken?

Vi må slutte å la oss bli trakket på i håp om at det en dag kommer til å bli bedre. For det blir det ikke. Vi har såvidt greid å holde hodet over vann til nå, vi greier ikke svømme. Da er det på tide å komme seg opp av vannet.

Til kamp!

Vi har ikke engang kommet halvveis i andre dagen på Globaliseringskonferansen 2010 og jeg er allerede sprekkeferdig av saker som må ytres en mening om, og tiltak som må gjennomføres for å gjøre verden til et bedre sted.

Det føles godt å se flere tusen mennesker samles om viktige saker som arbeiderrettigheter, kvinnekamp, miljø, krig, rasisme, handel ++, og en får følelsen av at vi har makten til å forandre verden på et øyeblikk. Og det kan vi. Når 200 pro-Palestina-demonstranter kan få politiet til å stenge det største kjøpesenteret i Norges hovedstad, tenk på hva 2000 kan gjøre.

I Norge i dag, og i verden i dag, er det mange store kamper som skal kjempes, mot kapitalismens rovdrift på klimaet, mot multinasjonale giganter som utbytter fattige folk i fattige land, mot maktmennesker som tar fra arbeidere sine rettigheter,  mot porno og prostiusjonsindustrien som spekulerer i kvinners kropp og selvbilde, mot samfunnsrasisme og hverdagsrasisme som tar fokuset bort fra å se den store sammenhengen, mot okkupantstater som selger andres land i stykker og biter, mot imperialistisk krigføring for pengemakt.

Nå må vi samle oss, kvinnebevegelsen, arbeiderbevegelsen, fredsbevegelsen, miljøbevegelsen. Vi er farlige, det skal de huske, de som prøver å tjene på andres elendighet. De er store og vi er små, men vi er mange og de er få!

Hva er det som skjer med samfunnet når vi avler frem voldtektsmenn og overgripere, og samtidig ikke hjelper unge med psykiske problemer?

Forsidesaken i BT i dag handler om at politiet har arrestert en mann fra Oslo som kom til Bergen for å overgripe seg på en fiktiv gutt på 13 år. For kun et par dager siden var det en annen sak om en mann i slutten av førtiårene som hadde overgrepet seg på eldre mellom 80 og 90 år. Dette er de seineste i en lang rekke saker om seksuelle overgrep den siste tiden.

Folk som begår slike forbrytelser lider av sterke psykiske forstyrrelser. Disse kunne som oftest ha blitt behandlet, men samfunnet har vært blind for tegnene.

 

På den andre siden blir det bare flere og flere ungdommer som utvikler psykiske problemer. Ting som begynner som lette depresjoner kan utvikle seg til alvorligere tilstander, spiseforstyrrelser, mm. Likevel tas ikke dette seriøst.

På Barne- og Ungdomspsykiatrisk Avdeling og PPT tilbys det hjelp til unge med alvorlige problemer, men det er dårlig med apparater som skal hente inn igjen individer som har depresjoner eller andre lettere psykiske vanskeligheter.

Hvis en psykisk lidelse får utvikle seg uten at noen kan hjelpe deg, betyr det at noe ikke er godt nok i velferdsstaten. Når barn som har blitt utsatt for overgrep skal måles for traumer i samme kategori som soldater som kom hjem fra Vietnam-krigen, er dette et rop om hjelp, fra Psykiatri-Norge.

 

Men hva fører det til? Når vi vet at overgripere ofte har blitt utsatt for overgrep i sin egen barndom, og at mange andre kriminelle har bakgrunn i psykiske problemer, er dette et hint til at det må fokuseres mer på barne- og ungdomspsykiatrien. Det er viktig å oppdage problemene i et tidlig stadium, og lærere må få kompetanse på hvordan å oppdage og takle situasjoner hvor et barn eller en ungdom har problemer. Skolehelsetjenesten må styrkes og fritidstilbud for ungdom hvor en har mulighet til å ha kontakt med en kompetent voksen må på plass.

 

Når da Høyrebyrådet i Bergen velger å kutte all støtten til tilbud som Utekontakten for å kunne gi skattelette til pengegiganter, mener jeg dette er helt forkastelig, og viser bare hvordan de fullstendig driter i dagens ungdom. Men bare husk, dagens ungdom er morgendagens voksne.

Sosialistisk Ungdoms sommerleir er over for denne gang, og det har vært seks fantastiske, sosiale, kunnskapsrike og røde dager på sommerøya Utøya, i Tyrifjorden. Jeg har blitt kjent med mange nye sosialister fra hele Norge fra Norlendingane i Troms og Finnmark, til Cubanerne i Agder-fylkene(Red: SU er delt inn i fem regioner. Cuba er en av de og inkluderer Agderfylkene, Buskerud, Vestfold og Telemark). Jeg har lært om mange nye politiske saker og mer om andre saker, i tillegg til å ha holdt innledning selv. Og jeg har opplevd mye gøy. Med andre ord: et minne for livet.

Første dagen ble sparket igang med SUs temafest: Melodi Grand Prix! Hundrevis av sosialister fikk leve ut sine fantasier om å delta i Eurovision og sang og danset til fuglene sto opp. Til tross for dårlig vær midt i leiruken, hold de fleste humøret oppe. Når det var fint vær var vi ute og badet og spillte volleyball og fotball. Mens i regnet tilbrakte vi mesteparten av tiden med lek og diskusjoner de stedene hvor vi fant ly. Om kveldeme ble det liv med bla. sigøynerpunkbandet Gaspard og Gatas, mens Sentralstyret ga oss strekk i lattermuskelen med SSt-Cabarét.  Forresten var jeg med som oppvarming for Gatas Parlament, etter at jeg hadde vært på rap-kurs en av dagene:P

Siste dagen ble vi nødt til å ta adjøss med alle folkene, og dra til våre hjemfylker. Noe som betyr at det er ett helt år til neste gang.

Så til alle dere som var på sommerleir: Tusen, tusen takk for alle øyeblikkene og minnene! Og, selv om det er tidlig, oppfordrer jeg alle med en liten sosialist inni seg til å dra på SUs Sommerleir. For det er indeed sommerens vakreste eventyr.